restaurant & mat

Les flere:
Joacim Lunds Under kniven

Servitøren beveger seg langsomt mellom bordene på Lipp food lounge ved Rådhuset. Ser i alle andre retninger. Passer på å ha ryggen mot oss hele tiden.

– Unnskyld? sier sidemannen min. – Unnskyld?

Vi har riktignok fått øl av ham. Servert i 0,3-liters glass, en størrelse jeg finner ytterst irriterende. Men når vi vil ha mat, da skjærer det seg fullstendig.

– Unnskyld? prøver sidemannen igjen.

Det er femten gjester her. En sang og en dans for en rutinert servitør. Legg til at ti av dem er i vårt selskap, og det blir komplett absurd at det går 20 minutter mellom hver gang vi får blikkontakt. Er det ikke noe underlig ved å ta seg betalt for å servere – og samtidig gjøre alt man kan for å unngå å gjøre det? Har han ingen stolthet?

– Unnskyld? sier sidemannen mellom tennene, hever stemmen et hakk. Omsider kommer servitøren luskende.

– Jeg vil gjerne bestille en pizza, sier sidemannen min. – Samme hva. Jeg er kjempesulten.

– Jeg kommer tilbake, sier servitøren og legger igjen en pizzameny. Den neste halvtimen bruker han på å gjemme seg bak blomsterpotter, snakke med kollegene i baren og de unge damene ved bordet ved inngangen. Sidemannen min er i ferd med å få full føling.

– Unnskyld, roper han. – Unnskyld! Servitøren ser en annen vei. Later som ingenting. – Unnskyld! Unnskyld! Unnskyld!

Omsider blir det for pinlig. Servitøren subber motvillig bort til bordet vårt.

– Pepperoni, sier sidemannen. – Tar det lang tid? Servitøren ser på klokken. –  Kjøkkenet er stengt, sier han.

– Unnskyld?

– Kjøkkenet er stengt.

– Men, eh...du kom med en meny?

– Ja, men nå er kjøkkenet stengt.

Det er ikke til å tro. Og det blir ikke bedre når de slår inn 0,4-øl på kassen, en størrelse de ikke har.

Kanskje er det stedet, kanskje er det bare servitøren. Jeg blåser i det. For min del kan de bare stenge kjøkkenet. Og baren. For godt.