restaurant & mat

Om kvelden ligger det bittelille stedet der som et gult øye og stirrer ut i mørket. Da Sound of Mu så dagens lys for ett år siden, lå det der med et tomt, litt lengtende blikk.

Kommer det ingen? Trenger noen oss? Folk kom. Sakte, men sikkert: Noen ville lansere en bok, andre en film, enkelte ville vise frem bildene sine. Sakte, men sikkert blunket øyet fornøyd.

Vinduet

Lokalet i Markveien 58, som selvfølgelig er større enn et bøttekott (bare litt), har et enormt vindu. Forbipasserende blir nødt til å kikke inn, og de som sitter inne, det vil si daglig leder, Barry Kavanagh (33), programkoordinator, Astrid Loraas (41), og bookingansvarlig, Bjarne Larsen (36) og gårdeier Lars Paalgaard, skotter ut.

- Når det er konsert her, er de som går forbi "backstage", smiler Kavanagh (33). Vi prater om rare settinger, som da et skranglete band spilte i forgrunnen. På gaten i bakgrunnen kom noen russiske trubadurer ruslende, oppildnet av skranglebandets uniformer satte de i gang å spille, og publikum trodde nesten ikke sine egne øyne.

- Det er surrealistisk når det der skjer. Da de så inn, tittet femti mennesker ut igjen, sier Kavanagh.

Historien

Det er historien om 17 kunstnere og musikere som hadde til felles at de bodde eller hadde bodd i samme bygård. Et lite miljø med kreative mennesker, en kunstnerisk anlagt gjeng som ønsket en felles sted å henge ut. Etter to års slit, og etter at alle hadde sagt sitt, ble stedet til café, bar, galleri og konsertsted. Med skjenkebevilling.

- Vi hadde ikke klart å drive med den formen vi har nå, om ikke så mange hadde bodd her. Vi har en rollefordeling, og vi er fleksible, sier programkoordinator, Astrid Loraas (41).

Vi sitter innenfor vinduet og snakker om hvordan alle må legge ned 16 timer gratis i måneden. Det er ikke noe problem, folk vil gjerne jobbe der for å støtte stedet.
Utenfor i Markveien er brøytekantene høye, og på de forbipasserendes ansikt kan man se spørsmålet: Kan man røyke inne i disse dager? Folk som driver med smale ting, kan være ganske frilynnet, men utfordre røykeloven er det ikke snakk om. Cafeen er stengt frem til tolv.

Kantine

Billedkunstneren Lars Paalgaard er gjengens bankende hjerte, og med sine 52 år er han Sound of Mu-miljøets eldste. Da han var liten lekte han i disse lokalene i en gård som han i dag er medeier i. Lokalet som har ligget der siden tidenes morgen, har vært sykkelforretning, gullsmed og platebutikk. Da lokalet ble ledig var han ikke vond å be.

- Det bare ble sånn, at kjentfolk musikere, forfattere og kunstnere flyttet inn i gården. Vi deler ikke maten, vi er ikke den type kollektiv, men vi ville ha en "kantine". Etter fem minutter ble det til en bar, smiler Paalgaard.

Gjengen bak stedet har blitt mer sammensveiset siden Sound of Mu åpnet, en konsekvens av at de har måttet jobbe iherdig siden ideen om et eget sted ble unnfanget for 2 1/2 år siden. Handicaptoalett, barforskrifter og ventilasjon, avhektbar dør - utfordringene har vært mange i en gård som er fredet av byantikvaren.

Hai Ku

Året som har gått vært et lite eventyr. Til å begynne gjorde Sound of Mu ingen markedsføring, og det var bare venner og kjente som stilte ut. Nå er det ganske mange som søker om å få stille ut. Nå har de begynt å invitere selv, for å sikre kvaliteten litt mer, forteller kunstner og kurator, Vigdis Fjellheim (31).

Hun følger med på kunstneren Ole Christian Ellestad, han forbereder sin utstilling "Hai Ku - En lyd som vanskelig kan oversettes til vestlig språk" ved å skrive haikudikt på veggen. Også var det dette med vinduet da.

- Vi vil ikke vise café-og barkunst, men samtidskunst. Her er det et stort vindu, og vi kan gjøre det dynamisk, sier Fjellheim og påpeker at det i rene gallerier har en ganske definert gruppe som kommer og ser, men at Sound of Mu har et ganske variert publikum. Og i løpet av to år, har kun to mennesker blitt nektet servering. Med 4 MB SDSL-linje er det stort potensial for større multimedieutstillinger som foregår online blir vi fortalt. Veggen som snart er fullstendig prydet av haikudikt er del av en utstilling som formidles til Bergen Kunsthall. Kurator Fjellheim gransker veggen.

- Dette stedet har potensial for forskjellige kunstnere, det er ikke noe trist merkevarebygging her.

Kontrabassen

Sound of Mus smale profil har ført til at stedet har blitt besøkt av alt fra strupesangere til Robert Burås fra Madrugada. Kjente mennesker som ellers spiller på store scener, opplever en helt annen intimitet når de står to centimeter fra sitt publikum, forteller bookingansvarlig Bjarne Larsen.

- Folk setter pris på at de bare kan stikke innom med kontrabassen sin, sier han. Det oppkommende bandet 120 Days har spilt her, det samme har hans eget band, Salvatore, og rockerne Valentourettes har også fått teste ut stedets Kulturrådssponsede PA-anlegg.

- Vi prøvde oss med punkrockerne Ratcats, da ramlet alle glassene i baren ned. Vi har måttet prøve oss frem, ler Loraas.

Også fra det store utland har det kommet artister, og gjett hvor de innkvarteres. For å si det sånn, det er alltid en ledig seng et sted i gården.

Programmet til
Sound of Mu finner du på www.soundofmu.no