restaurant & mat

Les flere:
Joacim Lunds Under kniven

– Det er sånn mannfolkmatlaging, ha ha!

Jeg var midt i lørdagshandelen, hadde kommet frem til Fire Store i Thereses gate, og i småpraten over disken hadde jeg akkurat avslørt jeg at jeg har begynt å lage mat sous-vide, altså vakuumpakket i vannbad.

– Ha ha! Finger’n inn i tabellen, liksom! Så mange grader, så lang tid. Ha ha!

Det er ikke første gang jeg kjenner et stikk av misunnelse i møte med dyktige kokkers kunnskap og rutine. De trenger ingen hjelpemidler for å få konsistent gode resultater. Mange av dem bruker ikke termometer en gang. De kjæler med steken. Tar den litt inn og ut av ovnen. Trykker litt på den. Og vet hvordan den ser ut inni før de deler den opp.

De har det under huden. I blodet. Herregud, som jeg misunner dem det.

Men allerede neste morgen ga NRK meg en påminnelse om hvorfor kokkene bør misunne meg, og ikke omvendt. Norske kokker holder ut i gjennomsnitt seks år i yrket, sa radiostemmen. Mest på grunn av fysiske plager, men også fordi det passer dårlig å jobbe ettermiddager og kvelder når man stifter familie. Det er nemlig en dans på nevroser, kokkeyrket.

De færreste får en plass på kokkelandslaget. Nesten ingen blir kjendiskokker med egne restauranter. Glem den romantiske forestillingen om å leke deg frem til små kunstverk med eksotiske råvarer i en gourmetrestaurant. Sannsynligheten er større for at du vil svette over grytene i et sykehuskjøkken, en IKEA-restaurant, en veikro eller en statlig kantine.

For mange år siden hadde jeg lyst til å utdanne meg til kokk, og ringte en kokkevenn.

– Liker du å lage mat, la det være en hobby, sa han med et sukk. Og slik ble det. Det ble skikkelig mannfolkmatlaging. Med finger’n i tabellen. Uten kokkens kunnskap og rutine, men med hobbykokkens lidenskap, glede og entusiasme. Det har vart i mer enn seks år. Jeg tipper det varer livet ut. Så bare le, dere, kokkejævler. Den som koker sist, koker best.

Les flere:
Joacim Lunds Under kniven